For tre år siden fikk jeg doktor B til å foreta et enkelt lite inngrep i de nedre regioner som skulle sikre meg masse glede uten bekymringer resten av livet. Både min kone og jeg var begge enige om at fire barn var mer enn nok, og det var aldri på tale å få noen flere.

Egentlig snakket vi om dette allerede etter nummer to, men jeg var for feig. Tanken på en skalpell der nede gjorde at alle hår på kroppen reiste seg og gåsehuden spratt som telehiv på en tømmervei. Men det er utrolig hvor motivert man blir av en tvillingfødsel. Det tok ikke lang tid før jeg smånervøst troppet opp på kontoret til doktor B. Doktor B var byens privatpraktiserende kirurg og hadde rykte på seg om å ha gjellet flere menn enn den Spanske inkvisisjonen i det 15. århundre.

Lett nervøs satt jeg på ventekontorets pinnestol, eller pinestol som jeg følte for å kalle den, og ventet på min tur. Tyve minutter senere hørte jeg en damestemme rope “Da er det din tur!”. Jeg reiste meg motvillig og gikk mot henne. Hun smilte. “Svarte!” tenkte jeg “Står hun ikke der og gliser av meg?” Mine paranoide tanker dro meg lengre ned i min mørke avgrunn.

Doktor B var en middelaldrende herre med langt grått hår. Han hadde nok fremstått som særdeles hyggelig hvis det ikke var for at ordet “Frankenstein” dukket opp i hodet mitt hele tiden. Etter en kort samtale om konsekvenser og muligheter for reversering sa han “Greit, da er det vel bare å sette i gang da?” Det kunne han jo ikke gjøre? Det var jo ikke “greit”, og det var ikke noe “bare”, det var verken “greit” eller “bare”, det var kun usannsynlig skremmende.

“Bare legg deg ned her.” sa doktor B. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. “Kan du trekke ned buksene?” Ojj…. der kom et spørsmål jeg aldri hadde trodd jeg skulle høre fra en annen mann. “Også underbuksen!” fortsatte han. Jeg følte meg som en guttunge til ballekontroll hos legen for første gangen. Doktor B tok frem en grønn operasjonsduk med et lite hull i midten. Deretter løftet han penis og teipet den opp til magen. Jeg husker jeg undret meg over at han i det hele tatt fikk teipet den opp, for den har aldri vært så liten, selv ikke da jeg isbadet for å være tøff i Marinen i 93. “Sånn!” fortsatte han. “Da var den ute av verden!” I vill panikk kikket jeg ned og så at han enda ikke hadde funnet frem kniven, men i steden la den grønne duken over skrittet mitt og trakk kronjuvelene opp av det lille hullet. For et merkelig syn. Der lå mine to kamerater som i alle år hadde gitt meg ubetinget glede. De lå der som to plommer på en tallerken. “Hvor mye må du kutte?” fikk jeg stotret frem. “Tja, ikke så mye tror jeg.” svarte han. “Det spørs hvor lett det er å finne makaronien.” Jeg kjente det knøt seg i magen. Hvorfor snakket han om mat? det var da det siste jeg tenkte på akkurat da.

Jeg la meg ned på ryggen igjen. For en merkelig følelse. Her lå jeg av egen fri vilje, med buksa på knærne og lot en annen mann fikle med lillegutt og tvillingene. “Nå kommer det et stikk!” sa doktor B advarende. Et stikk? Det var en underdrivelse. Det føltes som om han tok en sløv spiker og stakk inn i kjernen på kronjuvelene og vred rundt. Jeg stønnet og vred på meg. “Ligg stille!” utbrøt han “Ellers kan jeg stikke feil!” Og jeg lå musestille mens smerten rev i kroppen og ydmykelsen føltes total. Som i transe stirret jeg opp i taket og oppdaget at doktor B faktisk hadde belysning levert av Osram, uten at det hadde noen betydning. “Sånn, det var vel ikke så ille?” sa han “Nå skal vi bedøve den andre siden!”

I en blanding av sjokk, ekstrem adrenalinrus og med ballene fulle av bedøvelse lå jeg der og så hvordan doktor B forberedte skalpell, tang, klemme, nål og tråd, og alt annet en kirurg trenger når han skal kappe ballene av folk. “Kjenner du dette?” sa han i det han kløp meg i nøtta. “Nei? Kløp du nå?” svarte jeg. Han lo og fant frem skalpellen. “Da setter vi i gang. Jeg skal bare lage et lite snitt her… Sånn! Du kjente ikke noe?” spurte han. Jeg ristet på hodet. “Ligg stille!” sa han, “Ellers kan jeg kutte for mye!” Han lo. Jeg synes ikke den formen for humor var morsom.

Doktor B fortsatte å fikle der nede, og jeg hadde innfunnet meg med min skjebne. Jeg lå og så opp i taket på lysstoffrørene fra Osram og tenkte at den som bare hadde vært et lysstoffrør ville nok ikke hatt noen bekymringer. Jeg ble brått revet ut av mine drømmer når doktor B bryter ut “Se her, her er makaronien!” Han holdt sin lille tang over hodet på meg. I enden av den hang en liten bit av min tidligere manndom.

Etter å ha fått fjernet makaronien på hver av tvillingene, blitt sydd opp og vasket for overflødig blod kom endelig den beskjeden jeg hadde drømt om “Sånn, nå kan du ta på deg buksene igjen!”. Jeg trakk buksene på og det slo meg at det ikke var vondt eller ubehagelig i det hele tatt. “Pass nå på…” sa doktor B, “at du forter deg hjem før bedøvelsen er ute!” Og jeg fikk dårlig tid. Jeg sa hadet til doktor B og takket for hjelpen før jeg stormet ut av legekontoret. Jeg stoppet halvveis i gangen på utsiden i det jeg hørte sykepleieren rope etter meg “Hallo, du glemte jakken din!”

Nå er det altså gått tre år siden jeg hadde mitt møte med doktor B, men stadig blir jeg konfrontert av mine mannlige venner som har blitt presset av sine fruer til å besøke ham. Mange av disse fruene har nok snakket med min kone som synes doktor B er en kjernekar, men mine venner ser nok ikke saken på samme måte. Allikevel må de bøye seg for presset. Da kommer de til meg for å høre mine råd om saken. Det vanligste spørsmålet de stiller er “Fungerer alt som før etterpå?” Og det er et godt spørsmål. Mitt svar er “Ja, det gjør stort sett det. Jeg føler kanskje noe av opphenget er borte, så de ligger litt lavere i terrenget nå, men det kan også være alderen som tynger!”

For alle andre som lurer på hvordan dette lille inngrepet fungerer, og som også har en kone som presser på for en avtale med doktor B, så har jeg laget en liten liste over 10 tips som kan hjelpe til på veien:

10 råd til nervøse menn før avtale hos doktor B:

1. Dusj før du drar, selv om du skal på herrebesøk er det greit å være ren…
2. Barber deg selv før du drar, ellers gjør legen det for deg…
3. Ikke ha på for stramme underbukser eller bukser, de ser kanskje kule ut først, men er ikke kule etterpå…
4. Ikke vær flau, legen har sikkert sett mindre peniser enn din…
5. Ligg stille på operasjonsbordet!
6. Bedøvelsessprøyta er ille, men alternativet er dårligere…
7. Ikke se på, du kommer ikke til å ha det samme forholdet til junior igjen…
8. Gå forsiktig ut til bilen!
9. En pose med frosne erter gir lindring de første timene, kun til utvortes bruk!
10. Sørg for minimum 10 tømminger på trygt sted før du spiller ballen i mål uten konsekvenser…

Lykke til!

Vurdert til: av 339 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et hyl skar gjennom den mørke desembermorgenen i det de små i fullt firsprang løp ned i stuen og oppdaget julekalenderne som hang på rad og rekke på veggen. "Nissen har vært her i natt!" ropte de små i ekstase.

Det er få ting i denne verden som er mer slitsomt enn å pakke inn 96 små pakker for å fylle kalenderen til fire barn. Mor og jeg satt til klokken var godt over to på natten før alle var ferdig. Fingrene blødde fra små sviende papirkutt og håret var fullt av Scotch Tape. På tross av at jeg synes det er slitsomt å pakke inn alle pakkene, må jeg jo innse at den største jobben må være å kjøpe inn alt sammen. Hvert år starter min kone å kjøpe inn årets kalendergaver allerede i januar. Kommer hun forbi en butikk som har et morsomt 10 kroners marked eller andre gode tilbud så rasker hun med seg og putter det hele i en stor pose som hun gjemmer innerst inne i garderobeskapet på soverommet. Hun teller ikke, men måler antallet pakker på posens volum. Det er derfor alltid like spennende å se om vi har nok pakker når vi starter innpakningen. Det har hendt vi måtte supplere med både Maryland Cookies og Fishermans Friend, men stort sett går det akkurat. Mor har godt øyemål.

Ekstasen over nissens fantastiske kalender ble ikke mindre etter at pakken merket med 1. desember ble åpnet. Et nytt hyl rev i øregangene mine der jeg sto i halvsøvne med videokamera og filmet seansen. "En bamse! Pappa! Jeg har fått en bamse!" ropte den ene av tvillingene i det hun var første til å få av papiret. De tre andre kikket opp et øyeblikk, men fortsatte raskt å rive papiret av sine egne pakker. Til slutt sto de der med hver sin lille plysjbamse. En rosa, en blå, en gul og en grønn. Bamsene fikk bli med både i barnehagen og på skolen den dagen.

Advent er en magisk tid for oss som har barn. Det å gjenoppleve sin egen barndoms juleforventninger gjennom dine egne barns opplevelser setter en ekstra spiss på hele julefeiringen. Egentlig tror jeg at jeg liker advent bedre enn selve jula. Advent strekker seg over lang tid, mens jula er over på et blunk. Det er ofte slik når man gleder seg til noe så blir det nesten et antiklimaks når man først får det man gleder seg til. Forresten så er det rart hvordan ting endrer seg fra man er barn til man er voksen. Da jeg var barn gledet jeg meg bare til pakkene. Jeg gledet meg så jeg var fysisk syk. År etter år led jeg meg igjennom julemiddagen og klarte ikke få ned en bit av den feite ribba som min mor hadde brukt timevis på å forbrede. Det var faktisk så ille at jeg kastet opp bare ved synet og lukten av ribbe. Dette hadde ingenting med selve ribba å gjøre, men kun fordi jeg var så full av forventninger til det store havet av pakker som lå under treet. Min mor som var en forståelsesfull dame skjønte problemet og fant sin egen løsning på det. Derfor tok hun en jul grep om situasjonen og spurte meg noen dager før jul hva jeg virkelig hadde lyst til å spise på julaften. Uten å tvile et sekund svarte jeg "Kylling!" For kylling var det beste jeg visste, og kylling ble det. Når så julaften kom, serverte mor ribbe og medisterkaker til far og bror, og kylling til meg. En hel og udelt grillet kylling lå på tallerkenen min. For første gang klarte jeg å spise middag på julaften.

Når noen spør meg hva jeg gleder meg til på julaften, så er det ikke gavene lenger. Jeg gleder meg til stemningen, julematen, riskrem, akevitten, juleølet og den totale utmattede følelsen som sitter i kroppen når det hele er over. Gavene er ikke så viktig lenger. I hvert fall ikke de jeg får. Ikke missforstå meg, jeg setter selvfølgelig veldig stor pris på de gavene jeg får, spesielt de som barna har laget selv, men det er mye hyggeligere å se hvor glade både kona og barna blir når de pakker opp akkurat det de ønsker seg. Det er faktisk større glede ved å gi enn å få, i hvert fall for meg.

"Pappa?" Seksåringen så spørrende på meg. "Er det virkelig sant at julenissen kommer inn på rommet mitt og fyller strømpa i natt?" Det var lille julaften og seksåringen hadde tatt med seg den tomme strømpa opp på rommet sitt og hengt den på sengestolpen. "Ja…" svarer jeg "Han kommer hvert år han." – "Jammen, pappa?" hun satt seg opp i sengen. "Noen av de store på skolen sier at det ikke er julenissen, men mamma og pappa som fyller strømpa" Jeg kikket forbauset på henne. "Hva? sier de det?" – "Ja" svarte hun og jeg kjente jeg ble litt rød i kinnene. "Men jenta mi, du vet jo at det ikke er sant! Nissen kommer jo hvert år til deg med både kalender, strømpe og julegaver. Du pleier jo å sitte på fanget hans når han kommer hit på julaften?" forklarte jeg og gjorde mitt beste for å ikke rødme mer. "Ja, jeg vet det…" sa hun og la seg godt til under dyna igjen. "Ikke hør på dem du, de bare tuller med deg!" sa jeg og kysset henne på pannen. "Nå må du legge deg til å sove. Nissen kommer ikke før du sover vet du. Husk at det er julaften i morgen!"

"Husk at det er julaften i morgen…" Er ikke det den dummeste kommentaren du kan si til ungene før de skal legge seg på lille julaften? Hva i all verden var det jeg tenkte på? Når ungene ligger der i sengene sine og husker på at det er julaften i morgen, så kommer de i hvert fall ikke til å sovne. Så ble det jo slik da, at alle fire ungene holdt det gående til langt mot midnatt før de til slutt klarte å sovne, sannsynligvis av utmattelse. Klokken ble langt mot ett på natten før jeg kunne liste meg opp på soverommene for å hente ned strømpene som skulle fylles. I det jeg lister meg bort over den mørke gangen så jeg ikke Barbieslottet som en eller annen luring hadde plassert helt strategisk midt på gulvet. Selv om jeg gikk med små tasseskritt skal det litt til å stoppe en stor mannekropp i fart, så jeg durer rett inn i slottet og sparker det inn i veggen med et brak.

Jeg sto musestille og tenkte at hvis ingen våknet av dette så var det et under. Jeg snek meg inn på rommet til seksåringen. i det jeg nærmet meg sengen hennes slo hun øynene opp og ropte "Pappa?" Jeg skvatt tilbake "Er det du som er julenissen allikevel?" Hun så nesten anklagende på meg. "Nei, nei , nei…" fikk jeg stotret frem "Jeg skulle bare se at du sov godt slik at nissen kunne komme." Hun rynket litt på nesen og la seg ned igjen. "Jeg sov godt, men det var noe som bråket i gangen og da våknet jeg…" mumlet hun i det hun lukket øynene og la seg for å sove igjen. Jeg tuslet ned i stuen med uforrettet sak, og måtte vente enda en halvtime før jeg fikk fylt strømpene og selv kunne gå til sengs.

Allerede klokken syv neste morgen kom fire hylende jenter inn på soverommet. "Mamma! Pappa! Nissen har vært her!" ropte de og ristet oss ut av søvnen. Det var ikke snakk om å legge seg til å sove igjen, så jeg måtte pent stå opp sammen med dem. Det er i slike tilfeller jeg takker Gud for at jeg får lov til å betale NRK lisens, for NRKs julemorgen holder de små opptatt mens far ligger på sofaen og hviler øynene et par timer.

Julemorgen har blitt en fast tradisjon hos våre barn. De elsker det. Det startet med Nissa og Elisabeth for mange år siden, og det er nok bare ellveåringen min som husker det, men rett før jul fikk vi et hyggelig gjensyn når Nissa og Elisabeth opptrådte med "Jul i Prøysenland" på kulturhuset. God gammeldags julestemning som gledet både de store og små. Tvillingene hadde brukt hele adventtiden på å øve på gamle Alf Prøysen sanger i barnehagen, så de sang med når Nissa og Elisabeth spilte opp med både julekveldsviser og Romjulsdrømmer. Den beste kritikken fikk nok showet etterpå når fireåringen på vei ut av salen titter opp på meg og sier "Pappa? Kan vi dra hit i morgen også?"

Ingen av mine barn lider av spisevegring når julemiddagen skal fortæres, men de synes nok at pappa bruker litt vel lang tid. Jeg fikk mange oppgitte blikk når jeg forsynte meg for tredje gang, men alt var tilgitt når vi endelig kunne reise oss fra bordet og mor ba barna se ut av vinduet for å se om de kunne se nissen. I mellomtiden snek jeg meg ut for å ta på nissedrakten som lå klar i garasjen. "Da stikker jeg ut for å se om nissen er nedi veien jeg!" ropte jeg til dem og smalt døren etter meg. De små speidet håpefullt ut av vinduene. Etter noen minutter trasket jeg med krum rygg og tunge skritt gjennom hagen, mens jeg hørte de små hyle inne i stua. "Nå kommer han, nå kommer nissen!" Jeg hørte det rumler i små barneføtter i det jeg gikk opp på verandaen og banket på døren. "God kveld, god kveld. Er det noen snille barn her?" sa jeg med mørk stemme. "Jaaaaaaa!" svarte alle i kor og en etter en skulle de klemme nissen.

Etter at nissen var gått kom jeg tilbake inn i stua. "Pappa, pappa! Nissen har vært her!" roper alle i kor. "Hva? Har nissen vært her? Jeg var jo ute å lette etter ham?" Ungene lo mens de sa "Ja, du fikk ikke møte ham i år heller du…"

Vurdert til: av 301 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Høsten er en spesiell tid for oss med små barn. Selvfølgelig er det en vakker årstid med vakre farger på trær og busker, men denne tiden på året gir ny dimensjon til ordene rot, søle, kaos og frustrasjon.

Det er jo slik at når våren setter inn, så er det en fryd å rydde vekk vinterplagg og sko. Alt sammen legges i esker og merkes ettertrykkelig med rød fargestift "Vinterklær", for rød fargestift er det eneste vi småbarnsforeldre kan ha liggende uten at en eller annen smådjevel tegner opp etter veggen med dem. Pappeskene settes på loftet og det føles som en høytidelig seremoni når vi henter ned eskene som er merket med "Sommerklær". Denne lille seremonien gir ekstra løft til sommerfuglene i magen som forteller at nå er snart sommeren her.

Problemet er bare at det ikke er like motiverende og stemningsfullt å gjøre det motsatt vei. Altså, når sommeren er over og høst og vinterklærne skal ned fra loftet. "Nå må du hente ned noen varmere jakker til jentene" sier kona. "Ok" sier jeg. "Skal jeg ta de røde eller de rosa da?" Hun bare smiler og sier "Det velger du!" Og jeg tusler opp på loftet, finner esken som er merket "Vinterklær" og drar ut to rosa jakker og to røde.Det samme skjer gang på gang. Jeg henter jakker, regntøy, støvler, sokker, dresser, votter, luer, skjerf, og før jeg vet ordet av det så er esken tom. Plutselig innser jeg at entreen, gangen, ja faktisk hele huset er fullt av både vintertøy og sommertøy. Vi har ingen tradisjoner om å bytte ut sommertøyet med vintertøy på en organisert måte slik som vi gjør hver vår. Resultatet er overfylte knagger og firetusentrehundreogfemtiåtte par sko i gangen.

Været har gått fra deilig sommersol til rufsete høstregn, helt uten at jeg har tenkt på det. Dermed er gangen ikke bare full av sko, men også søle. Gummistøvler med centimeter tykt sølelag tørker på varmekablene i entreen. Ungene tråkker med bare sokker i søleklumper på gulvet og drar det med inn i kjøkken og stue. Man kan formelig se spor etter de små der de løper fra gangen, inn på kjøkkenet og raner kjøleskapet før de planter sine møkkete buksebaker godt ned i min nyinnkjøpte sofa fra Ikea.

Vårt hus er i unntakstilstand. Alt det som før var i orden er nå et katastrofeområde. Til tider tror jeg det er mer møkk inne enn ute. Det slår meg som rart at ikke ungene selv reagerer når de ser sine egne fotspor i søle bort etter parketten, men den gang ei. Hvor i all verden gikk det galt. Er våre liv som foreldre bare ment å være vaskehjelp og tjenestefolk for bortskjemte unger med late vaner? Er dette virkelig slik jeg skal ende opp? Jeg som hadde så store planer med livet mitt?

Min kone kommer hjem fra jobb og får meg fort ned på jorden igjen. "Dette er ikke akseptabelt!" Hun river meg ut av mine depressive tanker og organiserer årets største ryddeprosjekt. Ingen slipper unna mors vrede og alle blir satt til ulike rydde og vaskejobber. Hun organiserer det hele i et tempo og med en stil som en hver statsminister i en kriserammet regjering ville applaudert og lovpriset. Hun tar med militær makt kontrollen i vårt lille land og som en militærjunta slår hun hard ned på alle som forsøker å snike seg unna.

Resultatet lar ikke vente på seg. I løpet av en kort time er huset tilbake til gamle takter. Sommertøyet er pakket i sine respektive esker og merket med rød fargestift. Støvler og vintersko står pent i skohyllen og antallet jakker er redusert til halvparten. Gulvet er vasket og ungenes klær er skiftet. "Sånn skal det være!" sier hun. "Ja, sånn skal det være!" svarer vi og setter oss ned til kveldsmat. 

Vurdert til: av 599 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mannsrollen har endret seg fra min farfar ble far rett etter krigen og til i dag. Vårt verdigrunnlag og våre prioriteringer har endret seg i takt med utviklingen og samfunnet generelt, men hvem er mannen i huset?

Min farfar var mannen i huset. Han bestemte. Det visste alle. Han var krigshelt, hadde vært på skauen og jobbet som snekker. Skikkelig mannemann. Han jobbet og tjente penger, mens farmor gikk hjemme med barna og stelte i huset. Slik skulle det være og slik var det. Så kan man jo spørre seg om farfar virkelig var mannen i huset, og om han virkelig bestemte alt? Jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror min farfar gjorde som de fleste andre menn i etterkrigens Norge, de ga uttrykk for at de var mannen i huset. Sannheten var nok at farmor bestemte, men hun lot det se ut til at det var farfar som var sjefen, og slik tror jeg det var hos de fleste.

Hos oss er jeg mannen i huset. Nå betyr ikke det at jeg er mannen i huset fordi jeg er den som har buksene på, for i dag går jo alle med bukser, eller at jeg er den som bestemmer. Nei, jeg er mannen i huset fordi jeg har fire barn, og alle er jenter. Jeg pleier å skryte til venner og bekjente at jeg er mannen i huset, og de som er litt opp i årene tror da automatisk at jeg mener at jeg er sjefen. De som er noe yngre skjønner straks at jeg ikke er sjefen, men at jeg bare prøver å bløffe på meg en eller annen status.

Det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret har nok ikke forandret seg veldig mye siden krigen. Forskjellen er kanskje at det nå er mer synlig og allment akseptert at mannen ikke er sjefen i huset. På 70-tallet fikk vi myke menn, på 80-tallet fikk vi feminine menn, på 90-tallet fikk vi hjemmeværende menn. Spørsmålet er hva vi har i dag? Er det tøffelmenn? 

Min kone er sjefen! Jeg bare jobber her. Hun bestemmer det meste, så lenge det ikke er noe som skal fikses eller holdes ved like. Da bestemmer hun bare når det skal gjøres og så er jeg fritt overlatt til å bestemme hvordan det skal utføres. Det gir meg en deilig frihet. ”Hmm…” sier jeg ”Skal jeg klippe plenen fra venstre eller fra høyre i dag?”. Slik blir det også når jeg skal måke snø. ”Nå må du ut og måke!” sier min kone. ”Flott!” svarer jeg. ”Jeg er så full av energi i dag at jeg tror jeg dropper snøfresen og tar det for hånd.” Hun skjønner ironien, men velger å overse meg og lar meg rulle meg i min pytt av selvmedlidenhet. 

Det som kanskje er den største forskjellen mellom menn anno 1945 og menn av i dag er at vi bruker mer tid med barna og familien. Min farfar jobbet 16 timers dager, og hadde ikke mulighet til å bruke masse tid på barn og familie. Han jobbet for å få endene til å møtes slik at barna fikk en trygg oppvekst, god utdannelse og overlot mesteparten av barneoppdragelsen til farmor. Dagens fedre er oppvokst på 70-tallet og dermed et resultat av datidens frigjøring. Vi vil helst jobbe mindre, bruke mer tid på familien, tjene mer og ha større hus. Ofte blir dette en vanskelig kombinasjon, men med statens hjelp har det blitt lagt til rette for kortere dager, lengre ferier, pappapermisjoner og ekstra sykedager. Samtidig jobber også kona i huset, og har sin egen karriere parallelt med mannens. Oppdragelsen og det daglige ansvaret deles mellom de to og det offentlige, som gladlig motiverer til aktiviteten med rimelige barnehageplasser og søskenmoderasjon.

Denne moderne mannsrollen har gjort noe med dagens menn. Vi er blitt et produkt av våre besteforeldres arbeidsmoral og våre foreldres myke verdier. En kombinasjon av å ville mer enn vi evner, samtidig som vi kanskje evner mer enn vi vil? Mange menn opplever stor frustrasjon fra sine koner over at de ikke gjør nok hjemme i huset. ”Nå er det din tur til å ta kjøkkenet, nå har jeg tatt det tre ganger på rad!” sier min kone bryskt. ”OK.” svarer jeg. ”Ja, du kan jo ta i et tak du også når du ser at det trengs!” roper hun etter meg i det jeg går inn på kjøkkenet til kjeler, kopper og kar. Problemet er bare at menn ikke klarer å se slike ting selv. Det er ikke noe problem å be oss om å gjøre noe, da hopper vi til som gode fotsoldater og jobber så svetten siler for landets beste, men kvinner forventer at vi skal gjøre det av oss selv, og der er ikke vi helt kommet i utviklingen enda. Det går litt tregt for oss, men kanskje neste generasjon blir bedre? Kanskje mine jenter får menn som ser at ”Ojj… nå var det støvete her!” og helt av seg selv, sånn plutselig finner frem støvkluten og tørker støv? Men samtidig håper jeg at mine jenter, når de kjører bil og oljelampa lyser sier ”Ojj… nå var det lite olje her!” og helt av seg selv kjører innom en bensinstasjon og fyller på olje før motoren skjærer seg.

Jeg synes det er greit, jeg. Det er greit å la kona få bestemme. Det er greit å la henne styre økonomien. Det er greit å være hjemme med barna. Det er greit å legge ned dolokket etter at jeg har tisset. Det er greit å være litt tøffel, men en ting skal ingen ta fra meg: JEG ER FORTSATT MANNEN I HUSET!

Vurdert til: av 324 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vårt hjem er en produksjonsbedrift. Her syder det av liv. Ikke bare har vi mennesker formert oss over gjennomsnittet, men også andre levende vesen har en lei tendens til å overbefolke seg hos oss.

Det hele begynte med akvariet. Vi fant ut at det ville være morsomt for både barna og oss voksne å ha et akvarium. Jeg gikk på finn.no og fant et passende akvarium til en billig penge. Når så akvariet var i hus dro vi sporenstreks til dyrebutikken for å handle fisk. Damen i dyrebutikken så rart på oss der vi travet inn to store og fire små. Ungene gikk fullstendig amokk inne i butikken. Det var rotter, hamstere, kaniner, papegøyer, undulater og fisker i alle farger. For dem var det like gøy som å komme inn i dyrebutikken som å reise til Dyreparken. Etter en halvtime med kikking var vi kommet frem til avdelingen for tropiske fisker. "Hva passer best for oss som er nybegynnere?" spurte jeg. "Hmm…" sa damen og kikket på oss. "Da må det bli noe enkelt!" Jeg smilte. Hun hadde virkelig skjønt det. "Ja" svarte jeg "Vi må ha noen harmoniske fisker som ikke spiser hverandre. Peace and love, hvis du skjønner hva jeg mener?". Hun nikket og smilte tilbake. "Da skjønner jeg akkurat hva du mener!" svarte hun og fant frem pose og hov. Hun fisket opp noen gråaktige fisker med fargerike haler. "Dette er Guippys." forklarte hun. "De er kjempefine nybegynnerfisker." Deretter gikk hun bort til en tank med noen oransje fisker med sorte haler. "Dette er Sverddragere. De passer godt sammen med Guippyene." Jeg var kjempefornøyd. Hun visste jo akkurat hva vi trengte. "Så må du ha noen bunnfisker." Hun tok oss med bort til et akvarium med noen stygge gråbrune hailignende fisker som sugde seg fast til glasset. "Ta to av disse Mallene." sa hun. "De holder algeveksten nede."

Etter å ha handlet fisk, noen planter og fiskemat satte vi kursen hjem igjen. Alle sammen gledet seg stort til å vise fiskene sitt nye hjem. Vel fremme var eldstejenta først ute av bilen. Hun grep posene med fisk og sprang inn. "Vent litt!" ropte jeg etter henne. "Du må ikke bare slenge dem oppi, de må venne seg til vanntemperaturen først." Posene med fisker og planter ble lagt opp i akvariet og fikk ligge en halvtime før de ble introdusert til sitt nye hjem. Og for et hjem det ble. Fine planter som svaiet i strømningene fra pumpa, en fin uthulet lavastein med plass til to og deilig sand i bunnen. Vi var strålende fornøyde, og fiskene så ut til å stortrives.

Det tok ikke mer enn et par uker før hele huset ble vekket til ville gledeshyl en tidlig lørdag morgen. "Pappa, Pappa du må våkne!" Ungene filleristet meg ut av søvnen. "Vi har fått fiskebabyer!" ropte de og strålte. "Kom og se!" Jeg karret meg ut av sengen og kikk halvveis i svime ned på kjøkkenet hvor akvariet sto. Og ganske så riktig. Der midt mellom plantene svømte det en haug av bitte små millimeter store gjennomsiktige småfisk. "Hvordan er det mulig!" utbrøt jeg. Eldste datteren så oppgitt på meg. "Det skjønner du vel, pappa? Fiskene har jo gjort det samme som du og mamma!" Min overraskelse over den plutselige overbefolkningen ble raskt omgjort til umiddelbar forlegenhet når de tre minste kastet seg over meg "Gjort hva da? hva er det dere har gjort?"

Guippy er regnet som akvariets kaniner. Det sa ikke damen i dyrebutikken noe om. Problemet ble ikke mindre da vi oppdaget at også Sverddrageren hadde ynglet. Innimellom hundrevis av små gjennomsiktige Guippy yngel svømte et titalls små oransje sverddrager babyer. "Dette blir litt for mye av det gode…" sa jeg til min kone. "Jeg hadde aldri regnet med at ti fisk skulle bli til tre hundre." Vårt akvarium var ikke dimensjonert for så mye fisk. Det var i utgangspunktet ikke noe problem så lenge de var små, men fiskene vokste raskt, og innavl hos akvariefisk var visst ganske vanlig, så vi måtte finne en løsning, og det raskt. Min kone reiste ned til dyrebutikken igjen. "Har dere noen sultne småjævler som spiser små søte fiskebabyer?" spurte hun. Damen i dyrebutikken datt nesten på ryggen. Et slikt spørsmål hadde hun aldri fått. "Du skjønner" forklarte min kone. "Fiskene vi kjøpte av dere for noen uker siden formerer seg som kaniner og vi trenger litt likevekt i akvariet." Damen virket nesten sjokkert over vår endelige løsning på problemet, men ble med bort til fiskeavdelingen. "Hva med disse da?" sa hun og pekte på noen halvfeite oransje fisker med stor hale. "Dette er slørhaler. De spiser alt de kommer over." Min kone innså plutselig ondskapen i vår plan, og svarte et halvkvalt "Okey…" Fiskedamen puttet to slørhaler i en pose med vann og handelen var i boks.

Slørhalene ble introdusert til sitt nye hjem med et plask og tok umiddelbart for seg av akvariets frukter. Ungene sytes de var kjempesøte der de elegant svingte seg rundt mellom planter og småfisk. "Den største må hete Doffen og den minste må hete Reidar!" sa min eldste datter og dermed var fiskene døpt. Ikke en baby var trygg når slørhalene var sultne. Etter kort tid kunne vi se tydelige resultater. De aller minste fiskebabyene var praktisk talt utryddet. Men det forhindret ikke Guippyer og Sverdragere fra å fortsette ynglingen. Den ene mammafisken etter den andre fødte sine søte små og Slørhalene ble feitere og feitere.

En ettermiddag kom min kone til meg. "Det er noe du må se på." sa hun. "Det er noe rart i akvariet." Ingenting overrasket meg med det akvariet lenger, så jeg ble med bort. "Se der inne i hulrommet i lavasteinen." sa hun og pekte. Der inne lå det en klump med oransje rogn i hvit gele. "Hva i all verden er det?" spurte hun. Jeg kikket og studerte. Utenfor åpningen lå den største av Mallene, en diger gråsprengt sak med lange følehorn vi kalte Gunnstein og voktet inngangen. "Det må være mallerogn." konstaterte jeg. Jeg ringte en kamerat som fortalte at det var helt unikt å få Maller til å formere seg i et amatørakvarium, så hvis det var rogn så var de sikkert ikke befruktet. Der tok han feil. Kort tid etter var bunnen av akvariet oversvømt av bitte små Mallebabyer. I vannflaten lå overfeite Doffen og Reidar og duppet med buken. Begge to hadde i sin grådighet forspist seg på Mallebabyer og prisen de betalte var livet.

Vårt akvarium var en orgie. Et kollektiv ute av kontroll. Det som startet så idyllisk hadde utviklet seg til et mareritt. På toppen av det hele vokste plantene som om de skulle overbefolke verden alene. Store bunker med salat ble nappet ut ukentlig. Algene storkoste seg på tross av hundrevis av maller, og på en eller annen snedig måte hadde det kommer snegler i akvariet. Sneglene formerte seg i høyt tempo og kravlet late rundt på glasset på jakt etter mat. "Det finnes bare en løsning på dette problemet!" sa jeg. Kona og barna så forskremt på meg, så mot toalettet og tilbake på meg igjen. De trodde nok at jeg ville tømme hele skitten rett i dass, men jeg hadde andre planer. "Vi må ha et akvarie til…" Min kone trodde jeg spøkte. "Et akvarie til? Er du gal?" – "Nei!" svarte jeg. "Vi må ha et akvarie til for å skille hannfiskene fra hunnfiskene." Hun så oppgitt på meg og svarte "Kanskje vi skulle hatt et hus til også da?"

Fiskene ble separert og det løste naturlig nok problemet. Vi tok kontakt med alle vi kjente som hadde akvarium og ga bort mengder med fisk. Atter var harmonien tilbake i huset, og slikt varte det helt til for en måned siden. Ungene kommer stormende inn døren etter noe som tilsynelatende bare skulle være en tur med mor til butikken. "Pappa, Pappa, vi har fått kaniner!" Jeg trodde ikke mine egne ører. Mor kom inn døren. "Har dere kjøpt kaniner?" spurte jeg og var tydelig opprørt. "Jeg har jo sagt at vi ikke skal ha flere dyr i dette huset!" – Jo, men" svarte hun "De var så søte. Også har vi kjøpt utebur, de skal bo i hagen!" Jeg var opprørt. "De kommer til å formere seg som… eh… kaniner!" – "Neida!" svarte hun "De i Dyrebutikken var ganske sikre på at det var to gutter…" – "Ganske? Sånt er man ikke ganske sikker på!" svarte jeg i fistel. Hun avfeide meg og sa "Jo da, det er litt vanskelig å se på Dvergveddere. Men de heter Kurt og Einar, så det går nok bra." Jeg hadde i mange år nektet ungene kaniner. På tross av at naboene hadde og var villige til å dele av sitt avkom nektet jeg. Og med god grunn. Kaniner er kaniner og formerer seg som kaniner. Jeg nektet å ha noe med kaninene å gjøre. "Dette får dere ordne opp med selv!" sa jeg og snudde ryggen til hele greia.

Kurt og Einar levde lykkelig i vår hage. De spiste gress og salat og vokste seg store og fine. I og med at jeg hadde meldt meg helt ut av alt som hadde med Kurt og Einar å gjøre fulgte jeg ikke stort med på hva de foretok seg. Det var mor og eldstejenta som hadde ansvaret for kaninene. Plutselig en dag kommer hun løpende inn døren med Kurt under armen. "Pappa?" sa hun. "Det er noe jeg må fortelle deg…" Dette lovet ikke godt. "Hva er det nå da?" spurte jeg. Hun fant frem dådyrøynene sine og ga meg det ‘ikke vær sint på meg’ blikket som jeg kjente så altfor godt. "Kurt kan ikke hete Kurt lenger.." sa hun. "Han må hete Bodil for han er gravid!"

I min frustrasjon over å ha blitt lurt, over at alt vi tar i formerer seg, over at ingen ville høre på meg når jeg sa "Ingen kaniner i mitt hus!" gikk jeg ut i hagen. Kanskje litt frisk luft ville hjelpe. Jeg tok med meg kamera og tenkte jeg skulle ta noen bilder av blomster og bier for å få det hele litt på avstand. Der ute, i min egen hage oppdaget jeg at ingen steder ville jeg bli fri fra ynglingen, den var over alt. Jeg kunne like gjerne gi opp. Jeg løftet opp kamera, stilte objektivet inn på Macro og tok dette bildet.

Vurdert til: av 343 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da min eldste datter var tre år hadde hun en venn som ingen andre enn hun selv så. I beste "Albert Åberg" stil hadde hun egenhendig funnet ut at hennes beste venn var Bisok.

Hvem Bisok egentlig var er det ingen som har klart å finne ut. Heller ikke hvordan han så ut. Han bare var der sammen med henne når hun var i barnehagen, når vi spiste middag, når hun badet og når hun sov. Kort sagt, Bisok var en del av familien. Hvis vi skulle på kjøretur var det alltid en leterunde rundt i huset for å finne Bisok før vi skulle dra. Når hun satte seg inn i bilen måtte Bisok alltid sitte fastspent i setet ved siden av henne. Han måtte jo sitte trygt han også. Glemte vi å ta med Bisok ut av bilen på veien inn i barnehagen var resultatet ville hyl og protester. Hun skulle ikke gå i barnehagen uten Bisok.

En ettermiddag vi satt og spiste middag satte treåringen i å hylskrike. Vi skvatt til og kastet oss mot henne. Hadde hun satt noe i halsen? Hadde hun svelget feil? Var det et fiskeben? Etter å fått roet henne ned fikk hun forklart hva som var problemet. "Pappa har spist opp Bisok!" forklarte hun med hulkende stemme. "Har jeg spist Bisok?" svarte jeg og skjønte ingenting. "Ja, han lå på tallerkenen din og slappet av, så satte du gaffelen i ham og puttet ham i munnen" sa hun mens tårene strømmet på. Vi skjønte enda mindre, "Ja, men jeg kan ikke ha spist Bisok" prøvde jeg "Da hadde jeg jo merket det?". Hun satte i et nytt hyl "Jammen jeg så det jo, Pappa! Du har spist Bisok!". Hun var utrøstelig. Nå var gode råd dyre. Skulle vi få tilbake matroen måtte Bisok komme tilbake. "Vent litt.." sa jeg. Jeg holdt hånden på magen. "Nå kjenner jeg et eller annet der inne…". Hun stoppet å gråte. "Er det Bisok?" svarte hun. "Ja, det må det være" sa jeg og prøvde å klemme på magen. "Jeg tror han vil ut…" sa jeg og begynt å lage brekninger. Jeg rapet og åpnet munnen. Treåringen satte i et gledeshyl og ropte "Pappa, Pappa, nå ser jeg ham!". Jeg gapte enda høyere og hun stakk to fingre inn i munnen min. Der i en blanding av poteter, torsk og sandefjordssmør lå Bisok. Hun trakk ham forsiktig ut av munnen min og løp bort til vasken. Omhyggelig skylte hun sin usynlige venn under lunkent rennende vann mens hun forklarte at det hele var et uhell og Pappa ikke hadde tenkt til å spise ham.

Livet med Bisok ble etter hvert en vane. Når vi kysset henne god natt på kvelden ble det en vane å høre henne si "Også Bisok!". Så måtte vi kysse ut i løse luften og si "Natta Bisok, sov godt!" før hun var fornøyd. Selv til jul ble det bråk hvis det ikke lå en liten julegave under treet til Bisok. Hva gir man så en usynlig venn til jul? Vi kunne liksom ikke kjøpe noe til ham. Løsningen ble å få treåringen til å tegne en tegning som vi pakket pent inn og la under treet. Når nissen kom og pakkene skulle deles ut var nok Bisok like forventningsfull som alle oss andre, men når nissen leste lappen "Til Bisok, fra hele familien" ble nok naboen i nissekostymet litt forfjamset. "Hvem er Bisok da?" spurte han bak nissemaska. Treåringen ristet på hodet av den dumme nissen og svarte "Bisok er min venn han." Hun nappet pakken til seg og satte seg i sofaen. Nissen og alle hennes egne gaver var glemt der hun satt og åpnet pakken hun selv hadde pakket inn. Bisok satt nok ved siden av henne for hun snakket ut i luften og forklarte "Nå må vi pakke forsiktig opp og ta vare på det fine papiret, vet du." Når hun så hadde fått papiret av og brettet ut tegningen lekte hun kjempeoverrasket og ropte ut "Se så fin tegning du har fått, Bisok. Den kan vi ha på rommet vårt!"

Da jenta nærmet seg fem år og sommeren var på full fart ble det også tiden for å lufte litt på rommet når hun skulle legge seg. Jeg lukket opp vinduet og satte meg ned på sengen. "Nå må du sove godt jenta mi." sa jeg og kysset henne på kinnet. Jeg satt klar og ventet på det vanlige "Også Bisok!", men det kom ikke. "Hvor er Bisok da?" spurte jeg og ventet egentlig å høre noe slik som "Han ligger jo her ved siden av meg jo.", men hun kikket bare opp på vinduet og svarte "Han fløy ut…"

Vi så aldri noe mer til Bisok. Hun snakket heller aldri om at hun savnet ham. Bisok var der for henne når hun trengte ham, og forsvant ut av vinduet en junikveld når det ikke var behov for ham lenger. Hvor han dro, eller hvem han skulle til er det ingen som vet.

Vurdert til: av 467 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"Nå må dere rydde rommene deres!". Ordene utløser sterke reaksjoner og ville protester. Det virker som om de tror det er en straff. En straff for noe de ikke har gjort. "Jammen Pappa!" hyler tiåringen mens krokodilletårene renner nedover kinnene "Kan jeg ikke ta det i morgen?" – "Nei! Du må ta det nå, det ser ikke ut der oppe." svarer jeg og merker at jeg blir utrolig provosert over at det bestandig skal være en kamp å få dem til å rydde rommet.

Tiåringen løper med tunge skritt opp trappen mens hun hyler ut hvor urettferdig jeg er. Seksåringen følger etter og gjør akkurat slik som søsteren, i håp om at søsterens metoder for å slippe å rydde fungerer. "Slutt med den sutringen!" roper jeg etter dem "Og nå rydder dere skikkelig så kommer jeg opp og sjekker etterpå!". Tiåringen svarer med et frustrert hyl i det hun smeller døren til rommet igjen så dørklinken løsner og faller i gulvet, selvfølgelig på utsiden av døren.

Jeg hører det dunker i gulvet og smeller i veggene når de i svart sinne romsterer rundt på hvert sitt rom. Det er den samme greia hver gang. Jeg vet det ikke blir mye rydding. For det meste kaster de ting i esker, hjørner og hyller uten å sortere, kaste og sette ting i orden. Jeg små ler for meg selv og har overhode ikke dårlig samvittighet. Det er ikke mange faste oppgaver de har. Tiåringen skal rydde ut av oppvaskmaskinen og bære ut søpla hver dag hun kommer hjem fra skolen. Seksåringen har egentlig ikke fått noen faste oppgaver enda, selv om det egentlig er tiden for det.

Etter en halv time har romsteringen opphørt og stillheten har senket seg over huset. Dette er en naturlig greie, de har kapitulert og innfunnet seg med sin skjebne. Det betyr nødvendigvis ikke at de nå rydder i det stille. Som regel har de funnet noen leker de ikke visste de hadde og ryddingen blir ofret til fordel for noen minutter med sorgfri lek.

Stillheten blir avbrutt av ville hyl og uavbrutt dunking i døren. "Pappa! Pappa! Hjelp meg!" Tiåringen har oppdaget at dørklinken har falt ut og hun nå er innelåst på sitt eget rom. Panikken har tatt henne fullstendig og i et anfall av klaustrofobi slår hun på døren så huset rister. Jeg springer opp trappen og forsøker å roe henne ned mens jeg fikler med dørklinken. Sekunder etter er døren åpen og tiåringen kaster seg rundt halsen min. Hun er fullstendig oppløst i tårer. "Så, så, ta det rolig" trøster jeg "Der ser du hva som skjer når du smeller med dørene." Hun ser på meg med tårevåte øyne og svarer hulkende "Jeg trodde du hadde låst meg inne jeg…"

Tiden er inne for å kontrollere hvor langt de to er kommet i ryddingen. Selv om jeg vet at de sannsynligvis ikke har gjort stort, er dette en viktig del av det å være arbeidsleder for barn som skal rydde rommet. Tiåringen som fremdeles ikke har kommet helt over klaustrofobianfallet viser frem resultatet. Ikke spesielt imponerende. Hvis hun hadde tatt en kost og sopet alle lekene inn mot veggen ville det se mer ryddig ut enn slik det er nå. Seksåringen er ikke særlig bedre. Faktisk har hun klart det kunststykket å rote mer enn det var fra før. "Dette er ikke bra, jenter. Nå må dere skjerpe dere!" Jeg tar på meg den strenge papparollen igjen og fortsetter "Dette er siste sjanse. Nå rydder dere skikkelig, ellers kommer jeg med søppelposen og kaster alle lekene som ligger på gulvet!" Tiåringen svarer med nok et hyl om hvor urettferdig jeg er og smeller nok en gang døren igjen etter seg. Seksåringen som tidligere ikke har erfart at pappas trussel fort kan bli virkelighet tar det hele med knusende ro, men lover å fortsette ryddingen.

En time etter er jeg tilbake utenfor døren til tiåringen. Jeg hører musikk og smånynning og tenker i mitt enfoldige sinn at hun kanskje er ferdig? Jeg lukker døren forsiktig opp og ser tiåringen sittende midt på gulvet med leker spredt rundt over det hele. "Har du ikke ryddet noen ting den siste timen?" spør jeg og ser oppgitt på henne. "Jammen, pappa. Jeg sitter jo her og sorterer, jo." svarer hun og viser tydelig at hun ikke setter pris på inspeksjonen. "Nå er jeg lei!" sier jeg "Nå får du siste sjanse. Om ti minutter skal det være ryddig her, ellers kaster jeg alt rotet. Hvis du ikke klarer å rydde, så har du for mange ting uansett!". Hun innser nok alvoret og mumler noen ord jeg ikke hører, og sikkert ikke burde høre før hun tar fatt igjen.

Seksåringen er neste på inspeksjonsrunden. Hun har faktisk klart å rydde bort en del av rotet på gulvet og sitter og sorterer Barbieklær i forskjellige esker og kasser. Jeg blir litt imponert. Hun har ikke vært så flink tidligere. "Vet du hva?" sier jeg og smiler til henne. "Nå har du vært kjempeflink, så jeg skal hjelpe deg med resten." Hun smiler tilbake og løper mot meg med armene utstrakt. Vi gir hverandre en god klem og setter i gang. Utkledningskostymer skal i en eske, dukker i en annen. Dukkeklærne skal samles i eskene under sengen og skrivebordet ryddes pent og pyntelig. "Nå skal vi bare støvsuge, så er rommet ditt ferdig." sier jeg. Seksåringen ser seg rundt. "Pappa?" sier hun. "Ummm?" svarer jeg mens jeg drar støvsugeren inn på rommet hennes. Hun setter seg opp i sengen sin og krøller bena under seg. "Så fint tror jeg aldri rommet mitt har vært før…" sier hun og smiler. Jeg smiler tilbake og kjenner jeg blir varm inni meg over hennes glede over et ryddig rom.

Etter at seksåringens rom er ferdig må jeg sjekke at tiåringen har overholdt avtalen om å rydde ferdig. Hun har nå fått tjue minutter på seg, og mine forventninger er store, men skuffelsen blir større når jeg kommer inn og ser at hun praktisk talt ikke har gjort noe. "Nå er det nok!" sier jeg "Nå henter jeg søppelposen." Tiåringen hyler og vet at jeg er truende til og faktisk kaste leker, det er ikke første gang. Jeg marsjerer taktfast og bestemt inn på vaskerommet, finner rullen med de store svarte søppelposene og ruller ut en pose. Tiåringen henger i benene mine og hyler "Pappa! Neeei, ikke kast lekene mine!" – "Dette burde du tenkt på før!" svarer jeg. "Du har hatt mange nok sjanser nå." Seksåringen ser på det hele med store øyne, mens jeg begynner å fylle søppelposen med alt som ligger på gulvet. Tiåringen fortviler og setter seg til slutt på knærne, folder hendene og ber "Kjære snille, gode pappaen min. Vær så snill, ikke kast lekene mine!". Jeg stopper opp og ser på henne. "Hvorfor skal jeg gi deg en sjanse til?" svarer jeg "Hva skal få meg til å tro at du klarer å rydde nå?" Hun ser på meg med sitt mest uskyldige blikk og svarer "Fordi jeg har lært hvor dumt det er å ikke gjøre som pappaen min sier." Jeg blir alltid helt mo i knærne når hun gir meg det blikket, og det vet hun. "OK!" sier jeg "Du får en siste sjanse siden du ser ut til å ha skjønt dette nå." Jeg er altfor ettergivende. Hun smiler over hele ansiktet og kaster seg over søppelposen. "Ti minutter" sier jeg "Om ti minutter er jeg tilbake. Da skal alt være ryddig!"

Ti minutter etter er jeg tilbake på rommet. Tiåringen står stolt midt på gulvet og smiler over hele ansiktet. "Se så fint det er, Pappa." sier hun og tar en liten piruett. Jeg er sjokkert og overrasket. "Jøss, så flink du har vært!" svarer jeg og kan ikke annet enn å gi henne en god klem. "Ser du hvor enkelt det er, bare du gidder å sette i gang?" – "Jo da, men det er så vanskelig å vite hvor man skal begynne." svarer hun.

Resten av dagen ser jeg ikke noe til verken tiåringen eller seksåringen. Begge sitter på hvert sitt rom og koser seg med musikk og tegneserier. Først til middag klarer jeg å få dem ned i første etasje. "Har dere vært på rommet i hele dag?" spør jeg. Begge to ser på hverandre og svarer i kor "Ja, det er så koselig å være der når det er ryddig!" Akkurat der og da kjenner jeg at det var verdt hele kampen. Kranglingen, truslene og tårene er glemt og jeg vet det blir en stund til neste gang.

Vurdert til: av 370 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"Hva er tema i år da?" spør jeg. Kona tenker. "Nå er hun seks år. Jeg tror vi dropper utkledning i år." svarer hun. "La oss bare ha en helt vanlig barnebursdag." Jeg kan ikke annet enn å humre "Det spiller jo ingen rolle, de kommer jo i paljetter hele gjengen uansett!"

Barnebursdag er den dagen i året hvor du frivillig åpner døren og blottlegger ditt hjem for et tyvetalls gærne unger i all verdens kostymer. Ja, for det er gjerne slik at man skal ha utkledningsbursdag, spesielt når det er snakk om jenter. Ikke det at det blir så mange forskjellige kostymer for de fleste stiller i rosa prinsessekjoler, uansett hva du skriver på invitasjonen. Det samme er det sikkert med gutta. De stiller vel opp i Kaptein Sabeltannkostyme uansett om tema skulle være sirkus eller Star Wars.

Invitasjonene er ferdige og det kommende bursdagsbarnet legger dem selv i de respektive hyllene i barnehagen. Plutselig stopper hun opp. "Hva er det?" spør jeg. "Jeg kan ikke invitere Viktoria og Benedikte!" svarer hun. "Hvorfor ikke?" Jeg ser undrende på henne. "Fordi de er for små!" svarer hun. Jeg blir litt irritert. "Nei, nå må du gi deg, de er vel ikke for små? Skulle du ikke invitere alle jentene i barnehagen da?" – "Jo da, men de er bare tre år." svarer hun, og jeg forstår problemet.

Hjemme hos oss starter vi den store dagen med å vekke bursdagsbarnet til "hurra for deg, som fyller ditt år". Hele familien står samlet rundt sengen til barnet, og ståler med bustehår og morgentrøtte ansikter. Bursdagsbarnet, som i en blanding av frykt, glede og irritasjon over å bli vekket så tidlig på morgenen, slår opp øynene. Et halvkvalt smil kommer over leppene hennes i det hun forstår at nå er endelig dagen kommet. Hennes dag. I dag skal alt handle om henne, og hun skal få være sentrum for alles oppmerksomhet. Når vi endelig kommer til "… si meg så hva vil du mere" rekker vi nesten ikke si "Gratulere" før hun har kastet seg over havet av pakker som ligger rundt henne i sengen. Papiret rives av og avdekker alle ønskene og drømmene om bursdagspresanger fra all verdens lekebutikker. Bursdagsbarnet får god hjelp av småmissunnelige søsken som med stor iver river papiret av gavene før bursdagsbarnet selv rekker å forstå at hun faktisk har fått gavene.

"Pappa?" en av treåringene ser spørrende på meg. Hun er omgitt av bursdagbarnets innpakningspapir og nyervervede leker. "Ja?" svarer jeg. "I morgen vil jeg også ha bursdag." – "Vil du det?" svarer jeg lattermildt. "Ja, for da kan jeg også få ha leker og papir i sengen min."

Tiden før selve barnebursdagen er alltid et kaos av rydding, rengjøring, kakebaking, ballongblåsing og et evig forsøk på å roe ned overivrige unger. Kaoset kjenner til tider ingen grenser. Når sjokoladekaken står i ovnen, pyntes muffins med den ene hånden mens vi støvsuger med den andre. Vi blåser ballonger mens vi dekker bordet med pappkrus og tallerkener med bilder av rosa prinsesser. Samtidig flyr barna mellom bena våre og leter etter ballonger på avveie. Litt etter litt blir kaos til orden. I hvert fall på utsiden. Huset lukter rent, alt ser ryddig ut og kakene står på rekke og rad, ferdig pyntet og venter på at horden av sukkersultne småjenter skal kaste seg over dem.

"Nå kommer de!!!" hyler seksåringen i det det ringer på døren. Hele hurven går fullstendig amok. Som en flokk av løpske antiloper stormer de mot døren så ballongene fyker rundt ørene på dem. Døren blir åpnet med et smell og utenfor står en rosa prinsesse med mer blingbling enn Snoop Dogg. Prinsessen får med falsk beskjedenhet stotret frem et "hei", mens prinsessens mamma blir stående halvt forfjamset og vet ikke om hun skal komme inn eller gå ut. "Hei og velkommen til oss!" sier jeg, og putter videokamera opp i ansiktet på dem. "Så fin prinsesse du er da?". Prinsessen ser dumt på meg. "Jeg er ingen prinsesse, jeg har på finkjolen min!". Mammaen ser lettere oppgitt på meg mens hun tar av prinsessen som ikke er noen prinsesse joggeskoene og setter på lakksko med rosa paljetter og enda mer blingbling.

En etter en kommer de i sine rosa ballkjoler med påfølgende lakksko med paljetter. For hver som kommer blir horden av antiloper som stormer mot døren bare større og større, inntil de er så mange at det rett og slett ikke er plass til flere i entreen vår. Det er da hun kommer, Mammadaltmammaen! Ingen bursdag er komplett uten en Mammadaltmamma. Alltid er det en eller annen unge som ikke tør å dra i bursdag uten at mamma er med, eller kanskje det er omvendt? Alltid er det en eller annen mamma som ikke tør å sende ungen sin i bursdag uten å være med selv. Uansett hvordan det henger sammen blir det ofte en ekstra voksen som liksom skal "hjelpe til". Heldigvis kan vi nå kalle oss durkdrevne barnebursdagarrangører og beregner noen pølser ekstra.

Nå skulle man tro at selskapet er klart til å begynne, men det mangler alltid en unge. Bestandig er det en eller annen som er forsinket, og det er som regel den samme ungen hver gang. Dette er også den ungen som har foreldre som ikke gidder å lese innbydelsen skikkelig, så de tror at det er utkledningsbursdag hver gang. Mens alle de andre er prinsesser, eller rettere sagt har på seg finkjolene sine, kommer denne ungen utkledd som Ole Brumm og fortvilelsen blir stor når hun oppdager at alle de andre har ballkjoler på. Hylende og skrikende kommer hun inn døren, samtidig som en stresset, eller kanskje flau mor eller far stormer tilbake til bilen og rygger hastig ut av gården. "Ikke gråt, du er så fin så!" trøster vi, men ungen slutter ikke å gråte med det første. Heldigvis har vi noen ekstra prinsessekjoler på lur og får byttet ut Ole Brumm kostymet med en gul kreppkjole med hvite sløyfer. Etter å ha tørket tårene og sett seg i speilet kommer det frem et smil som tydelig viser at kjolen blir satt pris på.

Det rosa teppet med en gul flekk samler seg rundt bursdagsbarnet som med stor iver er i full gang med å pakke opp alle gavene. Barbiedukker, pennaler, tegnesaker, maleskrin, sminkesaker og Josefinespill blir pakket opp og studert av alle. For hver pakke roper en eller annen "Den er fra meg!" mens de andre svarer i kor "Åååhhh!" når gaven rives ut av papiret. Stemningen blir god når lekene sendes fra den ene til den andre. De klemmer, kjenner og studerer hver eneste ting. "Sånn ønsker jeg meg også!" sier den ene, og den andre svarer "Sånn har jeg hjemme!". Gavene stilles pent opp på gavebordet før alle er klare for mat.

Selve bursdagsmåltidet blir en orgie i pølser, gele, kaker og brus. Det spises og konsumeres pølse etter pølse, kake etter kake. Geleen går ned på høykant så vaniljesausen spruter. Brusglass velter og vi takker Gud for den rosa plastduken med prinsessetrykk som elegant holder unna slik at spisebordet kan overleve enda en barnebursdag. Verre er det med spisestuestolene som til slutt ser ut som mosaikkbilder av ketchup, sjokoladekake og vaniljesaus. Høydepunktet kommer med marsipankaken med de seks lysene på. Alle synger bursdagssangen, og bursdagsbarnet står på sin mosaikkbekledde stol klar til å blåse ut lysene. I iveren etter å blåse ut lysene glemmer hun at hun har munnen full av sjokoladekake. Luften fylles av små brune sjokoladekakebiter, lysene blafrer og marsipankaken spraylakkeres av et tynt lag med sjokoladekake i det seksåringen blåser ut lysene og ønsker seg sitt tradisjonelle bursdagsønske.

Ingen barnebursdag er komplett uten selskapsleker. Det er et hav av leker å velge mellom, men noen av dem er garanterte suksesser. En av dem er den berømte klappeleken. Klappeleken er genial i sin enkelhet. En voksen er klapperen, og hver gang det klappes skal alle barna sette seg ned. Når de sitter skal de reise seg når det klappes på nytt. De som setter seg ned, eller reiser seg opp sist, må gå ut av leken. Barna konsentrerer seg og stirrer som besatt på klapperen. Den minste antydning til å skulle klappe resulterer ofte med at en eller annen lar seg lure og setter seg ned. Leken er kjempemorsom for oss voksne også, for ingenting er vel gøyere enn å lure små seksåringer til å tro at du skal klappe, men så gjør du det ikke allikevel. En etter en går de ut av leken med såre rumper etter å ha kastet seg i gulvet på et liksom klapp. Til slutt står man igjen med to stykker som ikke lar seg lure av liksom klapp, men klarer å henge med på alle krumspringene. Da må det sterkere lut til, og klapperen klapper mange klapp etter hverandre til en ikke klarer å henge med og vinneren er kåret. Jubelen står i taket og vinneren er dagens helt sammen med bursdagsbarnet.

Etter mange år med barnebursdager har vi etter hvert lært oss at det ikke er særlig lurt å dra frem godteposene for tidlig. Barn som er fulle av pølser, gele og kaker får et sykt sukkerkick av å toppe med godteri. Derfor venter vi alltid til siste halvtimen med godteposene. Når de først kommer blir det hysteriske tilstander. De rosa sukkertoppene kaster seg over posene. Karameller, sukkertøy og gelefrukter rekker ikke å tygges, før de smeltes sammen med resten av bursdagsmaten i magen. Stemningen blir høyere og høyere etter hvert som klokken nærmer seg tre, og de første foreldrene ringer på døren for å hente sine håpefulle.

"Har du hatt det fint?" sier mammaen til prinsessen som ikke er noen prinsesse, men har på seg finkjolen som nå ikke bare er rosa, men også rød, brun, og gul etter matorgien i spisestuen. "Ummm" svarer prinsessen med munnen full av karameller. "De har spist og koset seg skikkelig!" istemmer min kone i frykt for at prinsessens mamma skulle tro at ungen hadde fått i seg noe annet enn tradisjonell bursdagsmat. Det rosa teppet blir sakte men sikkert redusert til det bare gjenstår en gul liten prinsesse med Ole Brumm drakt under armen.  Det er rart hvordan de som kommer for sent til bursdagen er de samme som alltid kommer for sent til hentingen også. En halv time etter de andre blir også en noe sukkerhøy Ole Brumm hentet.

Tilbake sitter en lykkelig seksåring og to utslitte foreldre i et hus bombardert med innpakkingspapir, sjokoladekake og halvtygde karameller. Vi setter oss ned i sofaen. Jeg snur meg mot min kone og sier "Tenk at en dag er dette bare et minne." Hun lukker øynene og rister på hodet "Ja, vi får nyte det mens vi kan…"

Vurdert til: av 301 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"Barn er en velsignelse" sies det. Og jeg er helt enig, men med enhver velsignelse følger også en god porsjon avlat. Det å ha barn er som de fleste foreldre vet en frustrerende og tildels forvirrende affære. I frustrasjonen over manglende tid, energi og overskudd ender de fleste foreldre opp med en kronisk dårlig samvittighet.

Skal man leve i tråd med dagens samfunn, og det materialistiske kravet samfunnet krever, så må begge foreldrene være i full jobb. Slik var det ikke før. Da mine besteforeldre var unge fikk de hele seks barn, men bare min morfar jobbet. Han var sjømann og på hvalfangst i ishavet seks måneder i strekk, men han tjente nok til at min mormor kunne gå hjemme med sine seks barn og stelle huset. I frykt for å få diverse kvinneaktivister på nakken må jeg pressisere at jeg ikke må noen måte mener at dette er den beste måten for en kvinne å tilbringe sitt liv, men slik var det altså mulig å gjøre det på 50 og 60 tallet.

Min mormor var en fantastisk kvinne. Hun var rund og raus og hadde alltid tid til sine nærmeste. Hennes hus var alltid åpent, uansett om det var lite plass. Min morfar kjente jeg egentlig ikke. Han forlot mormor for en yngre kone når han mønstret av for siste gang. Mormor satt alene igjen med seks barn som hun utrolig nok hadde klart å forstre opp praktisk talt alene. Men klaget hun? Aldri! Hun fortsatte sitt virke som verdens beste mor og mormor. Som minstepensjonist var det trangt økonomisk, men ingen vil noen gang glemme hennes gjestfrihet og gavemildhet. Hun hadde mange spesialiteter, og brukte det hun hadde rundt seg. Hagen var en eneste stor åker med frukt, grønnsaker og bær. Et paradis for oss barna. Hun høstet inn egne poteter og grønnsaker, og var selvforsynt med det meste. Jeg husker spesielt godt mormors hjemmelagde sjokoladepudding. Den var et produkt av restene etter kakaoen vi hadde hatt til lunch. Hun kokte opp restene med litt potetmel og lot det kjøle ned i kjøleskapet. Etter noen timer var det stivnet som sjokoladepudding og ble servert med melk og sukker til dessert.

I dagens samfunn utsettes både voksne og barn for fristelser, reklamer og krav. Vårt samfunn er bygget rundt en økonomisk lest hvor markedskreftene har fritt spillerom og produsentene oppfordrer til bruk og kast. Barna ser dette og lar seg prege av reklamer, vennenes trender og forventninger. Jentene blir ikke lykkelig uten en ‘Victoria Beckham’ bukse, og det må være årets modell. Men har de først fått den så kan ikke jeg se at de ble så veldig mye lykkeligere. I hvertfall ikke i det daglige. Vennene snakker sammen på MSN og skolen krever PC til skolearbeidet, hvem skal betale for den? Barna skal ha gym på skolen, da må de egne innesko, de vanlige joggeskoene kan ikke brukes innendørs, hvem skal betale for det? Staten krever at bilen skal på EU kontroll, hvem betaler for det? Markedet synes vi bruker for mye, så renten må opp, hvem betaler for det? Det er ikke vennene, det er ikke skolen, det er ikke staten, men det er foreldrene som må betale.

Alle disse krav som stilles gjør at foreldrene må ta en rekke vanskelige valg. Skal vi velge å klare oss med én inntekt slik at mor eller far kan gå hjemme med barna, eller skal begge foreldrene jobbe slik at vi har råd til alt det vi har lyst på samtidig som vi kan betale det samfunnet krever av oss? Det største dilemma er at vi da må ofre den korte verdifulle tiden vi har med barna, og overlate dem til barnehage og SFO. Dette utgjør også en ganske stor kostnad og kravet til lønningsposen blir bare enda større. Når jeg tenker over det så er det ganske så paradoksalt. Når begge foreldre også selv ønsker å ha en karriære og i tillegg et liv utenfor familien, så må begge jobbe, så sant man ikke er født til rikdom og kan gjøre det man vil. Men det gjelder jo ikke majoriteten av oss. Fenomentet har resultert i et nytt ord; Tidsklemma.

Tidsklemma er egentlig et ord som beskriver den gjennomgående dårlige samvittigheten de fleste foreldre sliter med. Prisen vi betaler for karriære, stort hus, mer penger og flere ting, er dårlig samvittighet for at vi ikke strekker til, verken hjemme eller på jobben. De fleste klarer å leve med kronisk dårlig samvittighet, men for enkelte er resultatet at de ‘møter veggen’ som det så folkelig beskrives, eller rett og slett ‘tar en Bondevik’. I gamledager ble dette kalt et nervøst sammenbrudd. Etter hvert som det ble en folkesykdom har det også fått en folkelig karektrestikk og høres nok ikke lenger så skummelt ut. Uansett hva man kaller det så er det et faktum at presset fort kan bli for stort. Summen av samfunnets krav, jobbens krav og forventningene i hjemmet kan i mange tilfeller være mer enn hva et menneske kan klare.

Tidsklemma burde gjøre at vi nå i større grad enn før setter pris på den lille tiden vi har sammen med barna våre. Spørsmålet er om det faktisk fungerer slik i praksis. Når vi kommer hjem fra jobb er både min kone og jeg slitne etter en lang arbeidsdag. Alikevel forventer vi at ungene skal være glade, fornøyde og harmoniske, og glemmer at også de er slitne etter en lang dag på skole eller i barnehage. Da blir ofte resultatet at de sloss og krangler, og vi kjefter og blir sinte. Når helgen til slutt kommer og hele familien har mulighet til å samles sammen om felles aktiviteter, så er alle så slitne og trøtte at dørstokkmila blir lang. Som oftest har hele helgen gått uten at noe fornuftig har skjedd.

Denne helgen bestemte vi oss for at nok var nok. Vi pakket sekken med pølser, kjeks, brus og kakao og reiste på god gammeldags tur. Jeg ble ganske overrasket over å se at parkeringsplassen til favorittstranden var stappfull på en søndag i mars. "Kanskje det er flere som tenker som oss?" sa jeg i det vi fant parkering. Vi åpnet dørene og ut spratt det fire glade unger. De var så glade at det nesten grenset til hysteri. Som et vårslipp med karlver løp de ned mot stranden. Nok en gang kom den dårlige samvittigheten krypende. Mine barn oppførte seg som insatte fanger som nettopp hadde sluppet ut fra fengsel. Det var som om verden var åpnet på ny og alle inntrykkene i den nye verden ble sugd inn i de små barnesinnene. "Er det virkelig så lenge siden vi var ute på tur sammen?" sa jeg til min kone, hun nikket og følte seg sikkert like skyldig som meg. Det føltes godt å være ute, men samvittigheten gnagde over at vi ikke hadde vært flinkere til å dra mer ut, alle sammen. Det slo meg at nå skulle jeg ta vare på denne dårlige samvittigheten. Jeg skulle kjenne på den, og huske den, slik at neste gang jeg sitter i sofaen en søndag formiddag og ikke orker å gå ut, så skal jeg ta den frem igjen og bruke den til noe fornuftig.

Jeg tror ikke nødvendigvis barna tar skade av tidsklemma og det stadige jaget hele uken, så lenge man har gode rutiner, og viktigst av alt at man tar vare på de mulighetene man har til å gjøre noe sammen som en familie. Det spiller ingen rolle om man velger å spiser middag sammen, dra på en søndagstur eller reise på hytta for helgen. Det viktigste er at familien er samlet og at aktivitetene er positive.

Vurdert til: av 329 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter at vi fikk tvillingene har nettverket rundt oss forandret seg betraktelig. Før hadde vi mange venner fra barne og ungdomsårene. Noen hadde fremdeles ikke stiftet familie, mens andre startet tidlig og hadde store barn. Felles for dem alle er at vi ikke ser så mye til dem lenger.

De gamle vennene som vi bestandig var sammen med har sakte, men sikkert forsvunnet. Dette skjedde sansynligvis fordi det å komme hjem til oss er som å komme rett inn i frontlinjene i Irak. Her går det hardt for seg med knall, fall, kloring og biting hele dagen. Lydnivået er på linje med en Boeing 747 i marsjfart når jentene hyler og skriker i kampens hete. Kanskje ikke rart at de gamle vennene ikke stikker innom. Særlig bedre er det ikke hvis vi reiser på besøk til noen. Det tar ofte ikke mer enn ti minutter før de små er varme i trøya og frontlinjen blir flyttet til bortebane. Selv på bortebane skyr de ingen midler, og stakkars den av husets beboere som kommer midt i mellom når de småkriminelle utfører sine voldelige hevntokt. Det er gjerne hevn som er det store problemet. Hvis en er så uheldig å få slått den andre i ansiktet, så skal det slås tilbake, og gjerne dobbelt så hardt. Den første reagerer med svart sinne og biter den andre i armen. Den andre følger opp med nok et slag, og så er det hele i gang. De slår, biter, klorer, lugger, sparker og gjør alt det som jenter gjør når de er syke av sinne og hevngjerrigheten lyser ut av øynene på dem.

Jeg skjønner at vi er mer enn en håndfull for våre venner når vi kommer på besøk. Derfor kommer vi aldri uanmeldt. Det er veldig greit å ringe å høre om det passer, noe det som regel ikke gjør. Med familien er det litt enklere, de har ikke noe valg. De må jo elske oss uansett, men det virker som om det klarer seg med de gangene vi kommer til dem. De renner ikke ned dørene hos oss lenger.

Når man har er litt over en håndfull, så er det greit å ha venner som er i samme situasjon som oss. De har liksom samme erfaringer, og ørene deres er allerede vant til høyt støynivå. I forbindelse med at vi fikk tvillinger, ble mor aktiv på tvillingforum på internett. Der traff hun mange familier i samme situasjon som oss. Etter en stund startet vi vårt eget foreldreforum, og mange av de min kone hadde blitt kjent med besøkte oss der. Nye medlemmer kom til, og før vi visste ordet av det hadde vi et stort aktivt forum på nett. Foreldreforum ga oss muligheten til å bli kjent med mange flotte familier, og flere av dem treffer vi stadig.

På bobiltur til Sverige i fjor bestemte vi oss for å treffe et norsk-svenskt par vi ble kjent med på forumet. Jeg plottet adressen inn på GPS’en og gledet meg til at den skulle føre oss gjennom ukjent terreng, hele veien frem til møteplassen. Det ingen hadde fortalt meg var at man aldri skal stole hundre prosent på GPS’er. Jeg fulgte hver kommando “Take the third exit in the roundabout” sa damestemmen i det jeg svingte inn i rundkjøringen. Problemet var bare at tredje avkjørsel i rundkjøringen var den veien vi hadde kommet fra, så jeg kjørte rundt i rundkjøringen og tilbake motsatt vei av der vi skulle. “Dette var da rart?” sa jeg “Skulle vi kjøre tilbake?” GPS’en blinket og damestemmen besvarte spørsmålet med et lettere frustrert “Wrong way! Turn around!” - ”Svarte bananer!” sa jeg og kjørte inn til siden. “Nå må vi skjerpe oss litt da!” sa mor “Skulle ikke vi til Udevalla?” - “Jo?” svarte jeg. “Jammen, kan vi ikke bare følge skiltene da?” sa mor med oppgitt stemme. “Joda” svarte jeg “men det er jo gøy å se om den klarer å føre oss til riktig sted?” Jeg tror ikke mor var helt enig når hun ristet oppgitt på hodet og sa “Mannfolk!”.

Etter mange turer inn på gangveier, mot enveiskjøringer, over jernbanespor og inn på tømmerveier var vi endelig fremme ved møtestedet i Udevalla. Bare en time forsinket. Våre forumvenner som faktisk hadde møtt opp til tiden, var nok lei av å vente der de sto og vinket febrilsk på oss i det vi kjørte inn på parkeringsplassen. “Vart i helvetet har ni varit?” utbrøt vår svenske venn. De har så saftig språk på den svenske landsbygda. “Vi kommer fra Norge, kjører i Sverige, med Engelsk GPS!” svarte jeg og smilte lettere forlegen ”Det er dømt til å gå til helvete”.

Her om dagen fikk vi besøk av en familie med en gutt på fem år og tvillingjenter på to år. En kjempehyggelig familie som vi hadde blitt kjent med via forumet. Det er utrolig deilig at ungene nå har blitt så store at de kan gå opp på rommet og leke litt. Det gir oss voksne tid til å prate, drikke kaffe og få en liten pust i bakken. Men, det er viktig å følge med på hva som foregår, for før man vet ordet av det så er alt ute av kontroll. Jeg hadde ikke engang rukket å tømme første kaffekoppen før tiåringen kom ned i stua og sa “Nå har jeg gull altså, femåringene har blitt kjærester. De susser!” Hun vred seg i latter mens hun dro meg opp av sofaen. Det må jo ha vært paradis for vår gjestende femåring å komme hjem til oss. Huset fullt av jenter. Jeg husket jo hvordan jeg selv var som femåring. Når jeg så kom opp, fant jeg min fem år gamle datter og den gjestende femåringen liggende pent under dyna på hver sin side av vår dobbeltseng. “Vi er kjærester!” sier min datter, og min nybakte svigersønn nikket samtykkende. “Det er fint” svarte jeg “Men, nå dere kan gå ut av senga vår og heller være kjærester på rommet ditt!” Femåringen min så på meg og ristet på hodet “Jammen Pappa, da er vi jo ikke ordentlige kjærester!” Denne leken tok en vending jeg ikke likte og jeg kommanderte dem ut av sengen og inn på rommet. Jeg tuslet lattermild ned til de andre voksne og fortalte om det nyforelskede paret, samtidig som jeg ønsket dem velkommen i familien. Ti minutter senere kom tiåringen på ny ned i stuen. “Pappa, du må hjelpe meg. Nå er det slutt mellom femåringene, og nå har han forelsket seg i meg!” Hun var oppriktig fortvilet “Jeg kan ikke være kjæreste med en femåring!” fortsatte hun og måtte til slutt le av det hele. “Han er helt gal og flyr etter meg og kaller meg jenta si!” Jeg tror egentlig hun syntes leken var morsom, men var redd for at lillesøsteren i sjalusi skulle fortelle en av venninnene hennes at hun var kjæreste med en femåring.

Femåringen storkoste seg sammen med jentene våre, og timene gikk. Når det til slutt var tid for å reise hjem kom min fem år gamle datter ned i stuen med kjolen godt stappet ned i strømpebuksa, og vår gjestende femåring manglet både bukse og sokker. “Hva i alle dager har dere drevet med?” spurte vi, men femåringene bare smilte og svarte “Vi har lekt!”

Det våre gamle venner etter hvert har forstått, er at våre liv har forandret seg drastisk. Vi kan ikke lenger stille opp på fester i helgene, vi kan ikke på kort varsel bli med på kino eller middag på byen. Derfor er det ikke lenger så aktuelt å ringe oss for å spørre heller. De har fått høre “Nei, beklager vi får ikke barnevakt.” mange nok ganger, og da gir man naturlig nok opp. I den situasjonen vi er i nå, må vi gjøre ting som en familie. Våre barn kommer først, og de har like stort behov for miljøforandring som det vi voksne har. Det er ikke lett å akseptere for de som ikke er i samme situasjon selv. Derfor setter vi utrolig stor pris på at noen orker å komme på besøk, om så bare for en kort stund. At noen skulle finne på å invitere oss på middag er fortsatt en fjern drøm, men vi håper fortsatt…

Vurdert til: av 709 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende