"Pappa? Hva er pedofil?" Spørsmålet satte en støkk i meg. Min ti år gamle datter som fikk egen bærbar PC til jul så undrende på meg. "Ehhh… pedofil?" svarte jeg og kjøpte meg noen sekunders tenkepause. Hun satt der godt henslengt i sofaen med PC’en på fanget. "Ja" sa hun "Jeg har Victoria på MSN og hun sier at de har tatt en pedofil i Bergen?"

For bare noen år siden ville en tiåring vært spart for denne typen informasjon, men idag har barna egen PC med tilgang til hele verden, bare med et tastetrykk. Når jeg selv var ti år var jeg ute og lekte hele tiden. Det var ikke snakk om å sitte hjemme å se på TV, og PC hadde vi jo selvfølgelig ikke. Vi var ute og hadde hytte i skogen, lekte ‘boksen går’ og gravde store snøhuler i hagen på vinteren. Slik er det ikke idag. Måten barn leker på har naturlig nok endet seg i takt med tiden og den teknologiske utviklingen. Nå sitter de hjemme, enten alene eller sammen og spiller dataspill, surfer på nettet eller snakker om gutter. Jeg kan ikke si jeg husker at jeg var så veldig opptatt av jenter som tiåring. Eller, jo jeg var egentlig det.

Tiåringen satt fortsatt å ventet på et svar. Spørsmålet hang i luften mens jeg jobbet på høygir for å finne et fornuftig svar som ga en grei forklaring, uten å bli for detaljert. "En pedofil" sa jeg "er en mann som liker å tafse på barn…". Hun kikket dumt på meg. "Tafse på barn?" spurte hun "Hva er det? Kiler han?" Hun hadde visst ikke helt forstått begrepet. "Ehhh… nei. Han kiler ikke." sa jeg. Dette ville bli vanskelig. "Han tar på dem, og gjør ting med dem som de ikke vil." svarte jeg og innså at dette svaret bare ville generere nye spørsmål.

Når barn har så lett tilgang på informasjon som de har idag, så fører det til at de lett kan lese om ting som vi foreldre i utgangspunktet ikke ville at de skulle vite om. Jeg har selvfølgelig snakket med mine to eldste om hvilke farer som kan lure der ute. Jeg har snakket om at man aldri må snakke med fremmede. At man aldri må bli med noen inn i bilen, eller andre steder. Jeg har fortalt at enkelte voksne ikke er snille og vil gjøre ting med barn som ikke er snillt. Jeg har prøvd å forbrede dem på eventuelle farer, uten å skremme dem og gå i detalj på hva som kan skje, men når barna nå har tilgang til internett og selv kan gå på VG, nettavisen, NRK eller andre nyhetsformidleres hjemmesider og lese detaljerte beskrivelser av overgrep, misshandel og vold mot barn så er det ikke lenger jeg som styrer hva de får vite og ikke. Denne informasjonen ble jeg spart for når jeg var på hennes alder. Nå vil vel sikkert mange mene at jeg kan legge inn filter som hindrer henne fra å gå inn på disse sidene, men hva hjelper det? Da må jeg jo holde henne fullstendig ute fra nettet. Idag finner vil RSS feeds med nyheter på praktisk talt alle nettsider. Hun kunne ikke engang fått tilgang til barneseksjonen på sol.no. Dessuten er verden full av nyheter, ikke bare på nett. Barna kan høre om overgrep på radio, se nyheter på TV og i aviser. Jeg kan ikke huske at jeg ble nektet å høre radio, se på dagsnytt eller lese i avisen når jeg var ti. Den gangen ble vel heller ikke nyhetene fremstilt så detaljert og grafisk som man gjør idag. Vår terskel for hva som er akseptabelt har vel også blitt endret de siste tretti årene.

"Hva mener du?" spurte hun tydelig nysgjerrig. Dette lovet ikke bra. Hun var nå blitt så stor at hun ville ha detaljert informasjon. Hun nøyde seg ikke lenger med enkler fraser uten detaljer, nå ville hun vite hva dette var. Jeg pustet tungt og tok motet til meg. "Altså…" begynte jeg, "han tar dem på tissen, også får han dem til å ta seg på tissen." – "Æsssssjjj!!!" svarte hun og jeg ble med et veldig lettet over reaksjonen hennes "…så ekkelt!". Hun rynket på nesen mens hun sa det og jeg øynet et håp om at hun nøyde seg med svaret mitt, men neida. "Hvorfor gjør han det da?" spurte hun mer oppglødd enn tidligere. Denne samtalen tok ikke den retningen jeg ønsket. Vi hadde snakket med henne om blomsten og bien, og hvordan barn blir til, men aldri diskutert seksuelle lyster og preferanser. Jeg kjente det knøt seg inni meg. Dette var ikke noe jeg ville diskutere med min tiåring, men hun måtte jo få et svar. "Han liker det vel?" svarte jeg og skjønte nok en gang at svaret ikke ville få meg ut av klemma.

Min største frykt har alltid vært at et av mine barn skal bli utsatt for et overgrep. Hver gang jeg leser om slikt blir det automatisk til at jeg setter meg selv og mine barn inn i situasjonen og følelsene for det som har skjedd blir bare enda sterkere. Jeg har både i tankene og i samtaler med andre detaljert sett for meg hvordan jeg ville straffet en eventuell overgriper hvis mine barn ble utsatt. Jeg ville tatt loven i egne hender og sørget for at overgriperen aldri mer ville fått mulighet til å gjøre noe slikt igjen. Men hvorfor er det da ingen andre som gjør det? Det er tusenvis av barn i landet som har blitt utsatt for overgrep, men jeg vet ikke om en eneste pedofil som har blitt torturert eller i værste fall drept av en far som ærklærte seg sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Kanskje det ikke fungerer slik i praksis. Det er kanskje ikke det smarte man kan gjøre i en slik situasjon å ende opp i fengsel for  å ha tatt loven i egne hender? Skjønner man det når man står midt oppe i situasjonen selv? Når jeg tenker meg nøye om og legger følelser til siden, tror jeg nok at det lureste for en far er å la politiet og rettsapparatet sørge for at syndere straffes, og heller bruke tid på å ta vare på familien.

"Hvem er Lommemannen?" fortsatte tiåringen, "Det står på VG at de har tatt Lommemannen.".  Hun hadde visst fått med seg en hel del der hun satt med PC’en på fanget og surfet på rosa nettsider med modeller og sminke. "Lommemannen er en pedofil som har tafset på smågutter i mange år." svarte jeg. Hun var fortsatt interessert. "Men nå har de tatt ham" svarte hun. Jeg nikket og svarte "Ja, de håper det.". Hun så forundret på meg, "Jammen, på VG sier de at Politiet er helt sikre på at det er ham?". "Joda," svarte jeg "men man kan ikke være helt sikker før han er dømt, politiet kan jo ta feil." Hun ristet på hodet "Men hvorfor sier de det da?". Hun var mye mer reflektert enn jeg regnet med "Tenk hvis det er han da, han hadde jo barn og greier, stakkars de!"

Hvordan kan man så som foreldre beskytte barna sine mot potensielle overgep, ubehagelige møter med lommemenn og andre med uærlige hensikter? Kan vi som foreldre være på vakt 24 timer i døgnet? Det er ikke lett. Man må følge med når man har med barna på lekeplassen. Man kan ikke slippe dem ut av synet når man er på badestranden, eller går tur i skogen. Farene kan lure hvor som helst. Historien har vist at man skal vokte seg for å reise til syden, hvor barn kan bli kidnappet, solgt og misshandlet. Må vi til slutt gjemme oss bak lukkede dører? Vår verden har blitt kynisk, eller har den det? Kanskje det var slik før også. Forskjellen er bare at med dagens informasjonsteknologi så hører vi om alt som skjer, når det skjer. Når i tillegg terskelen for hvor detaljert det er akseptabelt å beskrive hendelsene har endret seg, så blir ikke våre barn skånet for verden, selv innenfor lukkede dører.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende